Biografi
Olav Moesbekk, 1910-2001
Selv om Olav Mosebekk var en glimrende maler og grafiker, vil han først og fremst bli husket for sine tegninger. Han har illustrert flere bøker, bl.a. av Kinck, Carling, Undset og Garborg. Som inspirerende tegnelærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i 24 år fikk han stor betydning for mange av etterkrigstidens norske kunstnere.
Mosebekk vokste opp på Kongsberg i en søskenflokk på seks. Bestefaren, som hadde vært byens siste vekter, kom opprinnelig fra bruket Måsåbekk i Sandsvær. Olav og hans brødre Trygve og Gunnar viste alle tidlig anlegg for tegning og maling. Med planer om å bli ansatt på Kongsberg Våpenfabrikk utdannet brødrene seg som tekniske tegnere. Det var nok et hell i uhellet at de ikke fikk jobb på våpenfabrikken. 1928 søkte de i stedet SHKS i Oslo, og alle tre ble opptatt som elever.
På skolen fikk Mosebekk August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Særlig kom Nielsen til å bety mye for hans utvikling som tegner. Flere av medelevene ble nære venner for livet, som Per Hurum, Tore Deinboll og Kaare Espolin Johnson. Gjennom Deinboll fikk han oppdrag som illustratør i Arbeidermagasinet. Der var han ansatt i 10 år, til han etter eget utsagn ble oppsagt fordi han ?egnet for firkantede ansikter.
1931-33 var Mosebekk elev av Axel Revold og Per Krohg på Kunstakademiet. Fra 1936 til 1947 var han bosatt i Asker. Motivene i disse årene fant han innenfor sin egen, lille familie. De fleste av hans tegninger fra tiden i Asker er i lite format. Streken er spontan, ikke minst i barnestudiene. Samtidig avslører tegningene et bevisst arbeid med form og billedstruktur. 1947 flyttet Mosebekk med familien til Iladalen i Oslo. Samme år ble han fast ansatt på SHKS, etter tidligere å ha hatt en rekke vikariater. Der skulle han ha sin arbeidsplass som lærer og overlærer helt frem til 1969.
Mosebekk hadde sin første større separatutstilling i UKS 1946. Gjennombruddet som kunstner kom to år senere med en stor separatmønstring i Nasjonalgalleriets kobberstikksamling. Utstillingen viste at han var i ferd med å revolusjonere sitt tidligere formspråk, bl.a. ved å ta opp kubistiske elementer i tegningene. Innflytelsen fra Picasso var alt da merkbar og ble enda tydeligere etter 1949. Bildekomposisjonen og konsentrasjonen om form og flate ble stadig viktigere for ham. Bildene fikk også et større format. Han tegnet med tusj, penn og fettstift. Mest karakteristiske er hans fettstifttegninger, som har et personlig og malerisk preg.
1949-50 bodde familien i Nice, og fra 1963 reiste de årlig til Frankrike. Inntrykkene fra Frankrike og fransk kunst lar seg lett spore i Mosebekks bilder. I sine tidlige malerier benyttet han en begrenset fargeskala i svart, brunt og grått med enkelte innslag av blått. Omkring 1960 ble fargebruken mer variert, med et dekorativt samspill i fargeflatene, som av og til minner om Matisse. Hans siste bilder, malt så sent som i 1990-årene, formelig gnistrer av farger. Også tematisk var han påvirket av fransk kunst. Fra slutten av 1960-årene ble hans kvinnefigurer ofte skildret i en ny og frodig erotisk kontekst. Mosebekk sa en gang at han malte alt mellom himmel og jord, men egentlig var han bare interessert i n ting: mennesker. Menneskene, ikke minst kvinner og barn, var i alle år gjennomgangsmotiver i hans bilder.
Fra ungdommen av var Mosebekk dypt samfunnsengasjert. Sitt politiske ståsted fant han på venstresiden. Han regnet seg som kommunist, men var aldri medlem av partiet. Selv om han aldri vaklet i sitt politiske grunnsyn, var han ikke redd for å komme med motforestillinger og gjennomtenkt kritikk.
Åpenhet og vilje til fornyelse preget også Olav Mosebekks virke som kunstner, noe han i årene som lærer forsøkte å formidle til sine elever. Selv påstod han at han ikke lærte sine elever å tegne, men å se. Tegnekunsten skulle være søkende, uten klisjeer og fastlåste forbilder.
Hentet fra Store norske leksikon, forfatter Lill-Ann Jensen.
