OBS!

Javascript må være aktivert for at denne nettsiden skal fungere.

hit for en beskrivelse av hvordan du kan aktivere javascript i din nettleser.

home email

Per Kleiva

A sleeping Beauty

Serigrafi, 63x43 cm

Pris

Kr 7.000,-

Litteratur

Per Kleiva, kilder og litteratur

Se også oversikt over litteratur i NKL,bd. 2, 1983

  • “Per Kleiva, grafikk”, i Kunstetceteranr. 3/1966, s. 1, 8?9 og 20
  • R. Rude: Norske grafikere,1973
  • H. Flor: ?GRAS-gruppa 1970?1974?, i Kontrastnr. 4/1975, s. 47?54
  • A. Breivik: Om grafikk,1977
  • H. Flor: Norske grafikere i dag,1979
  • G. Sørensen: ?Per Kleiva, konstruksjon ? uttrykkskraft ? visjon?, i Kunstnr. 1/1979, 1979
  • S. Helliesen: ?Gras og det norske silketrykk?, i Ku&K,1981, s. 88?103
  • H. Flor: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • H. Flor, U. Renberg og J. E. Vold: Per Kleiva,1986
  • L. Amarante: As Bienais,1989
  • H. Koefoed: Modernismen i kunsthistorien,1998
  • H. Koefoed og Ø. S. Bjerke: Tidens øye,2001

Biografi

Per Kleiva

Per Kleiva, 1933, Troms. Maler, grafiker, objekt- og installasjonskunstner.

Per Kleiva var den mest markante eksponent for popkunstens estetiske oppbrudd og nye visuelle repertoar i 1960-årene. I det neste tiåret kom han like uomtvistelig til å stå som frontfigur blant de politiske engasjerte og samfunnskritiske billedkunstnere i Norge.

Etter realskolen begynte Kleiva i håndverkslære som maler og arbeidet deretter i et dekorasjonsfirma. Han fikk korrektur i frihåndstegning fra Alf-Jørgen Aas på Studieatelieret i Bergen og begynte 1955 på Statens Kunstakademi i Oslo under Per Krohg. Senere studerte han ved akademiene i København, Firenze og Stockholm med malerprofessorer som Niels Lergaard og Olle Nyman. Men mer enn lærerkreftene kom nok tiden som assistent for Sigurd Winge 1962–65 til å få betydning for Kleivas kunstneriske orientering. Winges eksperimentelle praksis fra 1930-årene og store materialkunnskap gav den yngre kollegaen impulser til å prøve seg utenfor de tradisjonelle teknikkene. Det så man i hans debututstilling med tresnitt i Galleri 27 (1964), hvor det abstrakte formspillet ble trykt fra løse deler av finr, papp, sponplater og hyssing som åpnet for improvisasjon. Det siste var delvis stimulert av jazz, som har gitt resonans i Kleivas kunst gjennom alle år.

Møtet med USA-kunstnere som Jim Dine, Roy Lichtenstein og Andy Warhol på den store popkunstutstillingen “106 former for kjærlighet og fortvilelse” på Louisiana-museet i Danmark 1965 ble et vendepunkt for Kleiva. Han presenterte sin nye kunstneriske kurs med kontraststerke materialbilder og krasse metallfarger på den viktige generasjonsmønstringen 14 unge samme år, bl.a. gjennom assemblagen Softly as in the Morning Sunrise, der en symmetrisk plassert hånd stikker fra billedflaten som en klassisk velsignelsesgest over en bilradiator med innstukne, sølvmalte plastblomster. Dette feltet med konsumkulturens symboler minner underfundig om middelaldermaleriets predella (alterskap).

I 1960-årene arbeidet Kleiva også med objektskulpturer og installasjoner med ironisk tilsnitt, som var like fjerne fra de kunstneriske idealene i Norsk Billedhoggerforening som hans samtidige silketrykk fra den hjemlige grafikken. Likevel ble han raskere akseptert som grafiker, fordi serigrafier som Sound of Music (1967) ble formulert med visuell presisjon og lå på høyt teknisk nivå. Det presise preget gav også billedmessig slagkraft til Kleivas grafiske protest mot USAs krigføring i Vietnam i kjente arbeider som Helsing til Ho Chi Minh (1969), Amerikanske sommarfuglar og Tre blad frå imperialismens dagbok (1971). Det siste fikk den prestisjetunge førsteprisen på Grafikkbiennalen i Krakw året etter.

I tidsrommet 1970–74 var Kleiva aktiv i GRAS, en sammenslutning av kunstnere med tilhørighet på den politiske venstrefløyen. Han sympatiserte en tid med m-l-bevegelsen, men fikk snart nok av de norske maoistenes dogmatiske kunstoppfatning. Hans samfunnskritiske syn og globale solidaritet lå likevel fortsatt til grunn for billedmessige formuleringer i to- og tredimensjonale medier, med malerier som Makulert (1980) og raden av materialarbeider med fellestittelen Og jorda skal eingong minnas oss for våre gjerningar (1979). Hans fantasimessige mangfold og uttrykksmessige styrke viste seg også på Festspillutstillingen i Bergen Kunstforening 1980.

Blant Kleivas bidrag til So Paulo-biennalen tre år etter var en piggtråd-innlinnet lavvo i bjørk og en indianerkano av samme materiale, som satte overgrepene mot urbefolkningen på to kontinenter i sammenheng. Protesten mot det akselererende rustningsvanviddet i det Tarjei Vesaas-influerte maleriet Regn over Hiroshima, med en koloritt av aluminium, bladgull og blodrødt, ble også forstått på brasiliansk jord. Møtet med Latin-Amerika resulterte senere i nye farger på Kleivas palett, men det er først og fremst kombinasjonen av momentan visuell melding og kompleks mening som preger Kleivas kunst. Det så man senest på hans separatutstilling i Kunstnerforbundet i Oslo 2001.

Allerede 1970 var Per Kleiva akademistudentenes kandidat til ny professor i maleri, men først 17 år senere fikk han stillingen. Ved siden av utstillinger og sitt pedagogiske virke har Kleivas signatur også vært knyttet til en rad større utsmykkingsoppgaver, hvor de billedmessige ideene kobles til et mangfold av materialer, med de store vingeformene i Det Norske Teatret som et av høydepunktene. Kleivas visuelle klo har også satt spor etter seg på omslag og ved illustrasjoner til en rad fag- og skjønnlitterære bøker.

Forfattet av Harald Flor

  • A sleeping Be...

  • Barbarella

  • Brannen

  • Du og eg heil...

  • Kort møte

Ørnulf Opdahl

Nightfall

Litografi
Trykkflate 57x40 cm

Pris

Kr 7.000,-

Biografi

Ørnulf Opdahl (NBL-artikkel)
Forfatter: Cecilie Malm Brundtland

I Ørnulf Opdahls kunst er landskapet et sentralt gjennomgangstema. Tross ulike faser og motivkretser har hans fortolkninger av vestlandsnaturen bidratt til å fornye det norske landskapsmaleri i tradisjonen etter J. C. Dahl og Peder Balke.

Etter yrkesskole med hovedvekt på malerfag og dekorasjonsfagskole tok Opdahl malerlinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) 1961 og studerte deretter på Statens Kunstakademi 1962?65 under Aage Storstein og Reidar Aulie. Allerede da han debuterte på Vestlandsutstillingen 1964 og ved hans første separatutstilling i Oslo Kunstforening 1966 ble de håndverksmessige og maleriske kvalitetene trukket frem av kritikerne.

Opdahls gjennombruddsutstilling var i Galleri Permanenten i Kunstnernes Hus i Oslo 1968, der han stilte ut arbeider i gouache på papir og ble innkjøpt av både Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet. I et abstrahert billedspråk var flatene dekket av mikroskopiske sjablonger og drodlerier med assosiasjoner til en undersjøisk verden. Bildene hadde en lett og leken karakter, som også fanget opp tidens interesse for tegneserier og popkunst. Tidlig i 1970-årene slo Opdahl over i en klarere figurasjon med bilder i grenseland mellom det drømmende surrealistiske og symbolsk fortellende.

Ved midten av 1980-årene rendyrket han temaer knyttet til havet, samtidig som menneskefigurene ble tydeligere. I tråd med 1800-tallets romantiske landskapssyn er menneskene plassert i bildenes ytterkant som drømmende tilskuere til naturen innenfor. Samtidig er figurene stiliserte, ofte med fremmede kulturelle referanser, som i Prosesjon (1980).

Rundt 1990 ble skildringen av vestlandsnaturen Opdahls hovedtema. Motiver som går igjen, er den ensomme vandrer, stupbratte fjellsider, møte mellom hav og himmel, lys og mørke, det vide utsynet. Utover i 1990-årene abstraheres motivene ytterligere: ?Hele min produksjon handler om å komme tilbake. Naturen med sin voldsomme kraft lå der og ventet på meg, men jeg følte meg verken åndelig eller teknisk moden før på 1990-tallet til å gi landskapet den form og innhold jeg ville.?

Gjennom hele Opdahls produksjon har nærheten til havet og landskapet utenfor Ålesund stått sentralt, særlig etter at han flyttet tilbake fra Oslo til Godøy 1971. En blanding av konkrete opplevelser og abstrakte inntrykk løper sammen i hans søken etter å fange landskapets skiftende atmosfærer i en allment tilgjengelig form.

Opdahl har en stor produksjon, der malerier som Vintersolverv, By ved havet og Vinternatt er representative arbeider fra hans seneste fase. Opdahl er bredt kulturelt orientert, og i tillegg til å søke inspirasjon blant europeiske mestere som Velzquez, Rembrandt og Turner har han hentet impulser fra eldre kulturer i og utenfor Europa, der særlig østasiatisk litteratur og filosofi har hatt betydning. I hovedsak er oljemaleriet Opdahls medium, men han arbeider også mye med akvarell, tegning og litografi, alltid kjennetegnet av hans store håndverksmessige dyktighet.

Ørnulf Opdahl var professor ved Kunstakademiet 1985 - 92. Han har i alle år hatt et tett utstillingsprogram i inn- og utland. Han var festspillutstiller i Bergen 1998. Han utførte illustrasjoner til en utgave av Henrik Ibsens Rosmersholm i Paris 1988. Han har utført flere offentlige utsmykninger og er representert i en rekke norske museer og samlinger. Han mottok Ålesund bys kunstnerpris 1982 og Møre og Romsdal fylkes kulturpris 2002. Opdahl ble kjøpt inn til British Museum 2006.

Verker

Trykt materiale

  • Skipsportretter i Aalesunds Museum, i Aalesunds Museum skr. 7, Ålesund 1977
  • Fra en samling av fotografiske plater, i Aalesunds Museum skr. 8, Ålesund 1978
  • Et bekreftende nikk, i H. Torvund: Lars Hertervig. Blått sug, Stavanger 2002
  • Illustrasjonsarbeider (et utvalg)
  • Om folk og fisk, Aalesunds Museum skr. 11, 1979, og 13, 1981
  • H. Grytten m.fl.: Forandringer. Om handel, steder og våte vegger, Ålesund 1982
  • H. Grytten: Om fyr og farlei for folk og fartøy, Ålesund 1986
  • H. Ibsen: Rosmersholm, Paris 1989
  • J. Nærbøvik: Holmgang med havet, Volda/Ålesund 1997
  • H. M. Dronning Sonja: Klangbunn. En personlig beretning i ord og bilder, 2002
  • Halldr Laxness: Brekkukotkrønike, 2002
  • Malerier (et utvalg)
  • Prosesjon, 1980, MfS
  • Vintersolverv, 1993, p.e.
  • By ved havet, 1995, p.e.
  • Vinternatt, 1997, Astrup Fearnley Samlingen, Oslo

Kilder og litteratur

  • H. Koefoed: Ørnulf Opdahl, 1994
  • C. M. Brundtland: Ørnulf Opdahl. Ved havet, 1997
  • G. Danbolt og H. Kofoed: Ørnulf Opdahl. Festspillutstillingen 1998, Bergens kunstforening 21. mai ? 9. august, katalog, Bergen 1998
  • K. Johansson: Ørnulf Opdahl. Litografier og monotypier, utstillingskatalog Kunstverket Galleri, 2001
  • M. Lange: Et dramatisk møte. Ørnulf Opdahl og Peder Balke, utstillingskatalog Blaafarveværket, 2006
  • Portretter m.m.
  • Portrett av fotograf R. M. Aagaard, 1993; gjengitt i Aftenp. 15.3.1993
  • Nightfall

  • Hornelen

  • Otåla

Ståle Blæsterdalen

Sakte minker mørket

Tresnitt, 90x51 xm

Pris

Kr 4.800,-

  • Sakte minker ...

  • Villfuglene vet

  • Langt nordi l...

  • Aning av vår

  • Nordover sjøene

  • Varselet

  • Den lunefulle...

  • Der det syng

  • Jordbilde

Tor Arne Moen

Lysning

Tresnitt, 53x45 cm

Pris

Kr 3.500,-

  • Lysning

  • Nattseilas

Frans Widerberg

Øy / landskap

Litografi 1991, 60x80 cm

Pris

kr 28.000,-

Biografi

Frans Widerberg, født 8. april 1934,
Maler og grafiker.

Siden begynnelsen av 1960-årene har Frans Widerberg gjort seg sterkt gjeldende i norsk kulturliv. Han er først og fremst maler, tegner og grafiker, men arbeider også med skulptur, glass og keramikk. Kombinasjonen av en personlig stil, en iøynefallende motivkrets, en omfattende utstillingsvirksomhet og aktiv deltakelse i offentligheten har bidratt til å gjøre ham til en av landets mest kjente og kjære samtidskunstnere.

Widerberg debuterte i Oslo 1963. Gjennom flere gruppeutstillinger kom han til å stå i bresjen for en gruppe yngre kunstnere som arbeidet med en figurativ uttrykksform med stor vekt på maleriske virkemidler og koloristiske effekter. Deres arbeider stod frem i kontrast dels i forhold til tidens abstrakt orienterte kunstnere, dels i forhold til en eldre generasjons mer formalistisk baserte figurasjon. Bildene vitnet om en forankring i før- og tidligmodernistisk maleri. Flere av tidens kritikere kommenterte det tilbakeskuende trekket, og de ble derfor gjerne omtalt som ?nyromantikere?.

Som formann i UKS i 1960-årene stod Widerberg også sentralt i tidens politiserte kunstmiljø. Hans kunst har bare unntaksvis politiske budskap, men et uttalt samfunnsengasjement kommer til uttrykk gjennom en rekke kunstgaver til aksjoner, veldedige formål, demonstrasjoner og politiske partier opp gjennom årene.

Det var som grafiker Widerberg først vant anerkjennelse. Lysvirkningen og den vibrerende figurtegningen i tidlige xylografier og tresnitt som Hieronymus (1962) og Salome-serien (1964) er noe for seg selv med sine virkningsfulle utnyttelse av trykkplatens enkle, harde kontraster. Senere har Widerberg arbeidet mest med litografi, en teknikk som åpner for større variasjon og et uttrykk mer i slekt med formspråket i hans malerier. 1974 arrangerte Nasjonalgalleriet en større utstilling med hans grafikk, og det er senere publisert omfattende samlekataloger over denne siden ved hans virke.

Gjennombruddet som maler kom 1968 med en serie bilder som bar bud om en friere og mer spontan tilnærming enn tidligere. De inneholdt trekk som er blitt stående som helt sentrale i hans virke: langstrakte, anonyme menneskekropper i åpne landskap, svevere, heste- og ryttergrupper utført med enkle, kraftige strøk og med sterke lys- og fargevirkninger.

Widerberg stod nå frem som en romantisk ekspresjonist med elementer av vitalisme og symbolisme. Forbindelsen til Edvard Munchs maleri er påtakelig i disse bildene, og han ble av tidens toneangivende kritikere fremhevet som en sentral fornyer av det figurative maleri. I de påfølgende årene ble uttrykket forsterket ved en økt konsentrasjon om rene primær- og sekundærfarger og en stilisering av motivene. Formatene ble større, lysvirkningen kraftigere og titlene bygde ofte opp under tanken om et spirituelt og metafysisk ladet innhold. Bildene vakte stor oppmerksomhet og bred anerkjennelse, noe som bekreftes ved at Widerberg 1977 ble festspillutstiller i Bergen og året etter deltok som Norges representant ved Venezia-biennalen.

Siden har Widerberg i store trekk holdt fast ved sin tematikk. Rundt 1980 trer himmelrommet og en dypblå grunnfarge i større grad frem som bakgrunn for figurkomposisjonene, til tider i spann med en New Age-lignende symbolikk. Bildenes kosmiske karakter forsterker det visjonære og spektakulære ved Widerbergs forestillingsverden, men viser også tilknytning til tidens aktuelle science fiction-romantikk. I sjelden grad har imidlertid Widerberg holdt fast ved og utviklet en særegen stil og forestillingsverden. Han fremstår som signaturkunstneren fremfor noen i norsk samtidskunst.

Widerbergs kunst er innkjøpt til en rekke offentlige og private kunstsamlinger i Norge og utlandet, og den har vært gjenstand for inngående analyser av kunst- og kulturhistorikere som Hans-Jakob Brun, Åsmund Thorkildsen og Michael Tucher. Han har holdt mange utstillinger i utlandet, særlig i Storbritannia, og i løpet av de siste årene har flere norske kunstinstitusjoner arrangert store, retrospektive mønstringer, bl.a. Kunstnernes Hus (1990), Astrup Fearnley Museet (1996), Lillehammer Kunstmuseum (2003) og Trondheim Kunstmuseum (2004).
Kings Place Gallery, London 2009

Litteratur

    H.-J. Brun: Frans Widerberg, 1978
  • A. Møller: 100 bilder, 1982
  • Sigmund Mjelve - Frans Widerberg: Dikt og akvareller,Collage Press 1984
  • H. Koefoed: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • M. Tucher: Dreamer in a Landscape, Newcastle upon Tyne 1986
  • Å. Thorkildsen: Avgjørende møter, Frans Widerberg, 1990
  • Øivind Pedersen: Frans Widerberg Grafikk, Bind I 1954-1990
  • M. Tucher: Dreaming with Open Eyes. The Shamanic Spirit in Twentieth-Century Art and Culture, London 1992
  • Michael Tucker: Frans Widerberg Bilder En reise, Labyrint Press 1994
  • H.-J. Brun og Ø. Ustvedt: Frans Widerberg. Malerier 1956-1996, 1996
  • Øivind Pedersen: Frans Widerberg Grafikk, Bind II 1990-2000
  • Trondheim Kunstmuseum:Frans Widerberg Retrospektiv 2004
  • Øy / landskap

  • Magiker

  • Elskov I

  • Virvel

  • Refleksrytter